Drazyc

Dersom Israels krig er et folkemord, er dette det første folkemordet i historien der

1. folkemordet avsluttes så snart de angivelige ofrene for folkemordet er avvæpnet

2. folkemordanklagerne ikke ønsker at ofrene for folkemordet skal flykte fra de som begår folkemordet

Ser den. Men tror erklæringen vel så mye er et produkt av den sterke indre uenigheten som har vært om disse spørsmål i kristne miljøer. Og at de som sto på den ene siden i debatten så behovet for å utarbeide et omforent syn. I f.eks. muslimske trossamfunn er nok behovet for en slik erklæring mindre.

Ok, jeg tenkte mest i prinsippet. Jeg vil vel anta at mye av det som fremgår av denne erklæringen er et nokså gjengs syn i mange andre religiøse miljøer.

Er denne reservasjonen forbeholdt kristne miljøer eller har du samme reservasjon knyttet til invitasjoner fra andre religiøse miljøer, som f.eks. muslimske?

Nydelig oppsummert fra Tom Holland.

Ideen om at vårt eget syn på menneske og samfunn er frikoblet fra den kulturen vi selv er et produkt av, i kombinasjon med overbevisningen om at ens eget syn er fri for dogmer og myter, er virkelig en utrolig protestantisk idé.

Dette er en stor utfordring i vår tid. Vi kan imidlertid avbøte på problemet ved å vise hverandre tilstrekkelig raushet, tolke hverandre i beste mening og være åpen for og respektere at uenighetene kan stikke dypere enn vi først trodde. 10/10

Og her ser vi etter mitt syn et eksempel på det problematiske ved at verdigrunnlaget i vår tid har et svakt ankerfeste, men likevel anses selvinnlysende. Vi har ikke et godt språk for å diskutere uenighetspunktene som oppstår. 9/

Problemet er imidlertid at for mange av de som i størst grad identifiserer seg med bevegelsen, og har gjort dette siden starten, er de to perspektivene på Pride integrert i hverandre. Det er to sider av samme sak. 8/

I senere år, etter hvert som oppslutningen om Pride har blitt større, har jeg forstått at mange (de fleste?) nå ser på bevegelsen, og spesielt flagget, som en manifestasjon av (deler av) vårt felles verdigrunnlag – altså noe enhver samfunnsborger bør kunne slutte opp om. 7/

For få år siden var min klare oppfatning at Pride-bevegelsen og regnbueflagget var ment å markere en politisk agenda – altså noe det innenfor vårt samfunn var akseptabelt å være dels enig eller uenig i. 6/

Dette har jeg kjent veldig på i den såkalte «Pride-debatten». Jeg må erkjenne at jeg bestandig har vært skeptisk til både symboler og bevegelser jeg ikke riktig forstår. Jeg er redd for å bli del av noe jeg senere innser at jeg har misforstått. 5/

Siden verdiene våre *både* mangler ankerfeste og anses selvinnlysende på samme tid, mangler vi et språk for å kommunisere om de dypere spørsmålene når uenigheter først kommer til overflaten. 4/

En kan ha tillit til at mannen over gata stort sett er enig med en selv om det vesentligste, og det gir grobunn for fredelige og gode samfunn.

På den annen side kan potensielt stor uenighet ulme og ikke komme til uttrykk. 3/

Vi behøver stort sett aldri å forsvare de verdiene vårt samfunn er tuftet på. Verdiene er rett og slett bare vannet vi svømmer i.

Dette har sine styrker, for vi slipper stadige kompliserte og potensielt konfliktskapende debatter om de grunnleggende spørsmålene. 2/

I anledning #polkvart:
En 🧵 med noen filosofiske tanker rundt Pride.

En av de mest utpregede kjennetegnene ved dagens vestlige samfunn, og kanskje spesielt de mest sekulariserte som de skandinaviske, er at verdigrunnlaget vårt mangler et solid ankerfeste *samtidig* som det anses selvinnlysende. 1/

De idealiserte forestillingene om europeisk renessanse er i stor grad en protestantisk myte.

(+) En koran til besvær illustrerer en krise i kirken Koranlesing i kirken langfredag var en dråpe som fikk mange begre til å flyte over. Snarere enn å avvise reaksjonen som «kulturkrig» bør kirken søke å forstå hvordan begeret ble fullt.

Her setter @nilaug.bsky.social ord på det veldig mange føler og tenker. Denne hendelsen må forstås som en del av en lengre utvikling der kirken fjerner seg fra kjernen i dens virksomhet. At kirkens representanter ikke selv forstår kritikken, illustrerer poenget. www.minerva.no/den-norske-k...

Men den jevne israeler er interessant. For det blir aldri fred i dette området hvis den jevne israeler ikke blir forstått og er med i samtalen, uavhengig av hvor mange fredssamtaler Norge, Saudi-Arabia, USA eller noe annet land måtte invitere til over hodet på israelerne. 20/20

Som Haviv Rettig Gur sier, er selvsagt ikke dette det eneste relevante perspektivet i konflikten. Men det er et meget viktig perspektiv å ha med seg hvis en har ambisjon om å forstå konflikten slik den fremstår i dag. Netanyahu er ikke interessant. Han styrer på overtid. 19/

Men så kom 7. oktober. Og israelere flest er nå mer frustrert og desillusjonert enn noen gang tidligere i Israels historie. Venstresiden er helt borte. De føler at alt er forsøkt - Oslo, Camp David, unilateral tilbaketrekning, status quo-tenkning. Ingenting gir fred. 18/

Og opplevelsen på 2010-tallet var at Netanyahu hadde rett. Det var en kraftig oppgangsperiode i Israel økonomisk, og en av de fredeligste periodene på veldig lenge. Det er ikke vanskelig å forstå at Netanyahu ble en populær leder som følge av dette. 17/

Hvis man vil forstå hvorfor Netanyahu i de påfølgende 10-15 årene har vært en veldig populær leder i Israel, må man forstå dette historiske bakteppet. Netanyahus budskap etter alt dette har vært: La palestinerne holde på for seg selv, så skal jeg sørge for fred og ro hjemme. 16/

I tillegg til dette strandet nok et forsøk fra USA om å komme til enighet om en tilbaketrekning fra Vestbredden. Olmert var villig til å gå enda lenger enn Barak noen år tidligere, men Abbas trakk seg fra samtalene. 15/

Men hva skjedde etter valget i mars 2006? To direkte og brutale angrep mot Israel. Fra hvor? Jo, nøyaktig fra de to områdene Israel nylig hadde trukket seg ut fra, Gaza og Libanon. Israelske soldater ble drept og tatt som gisler den sommeren. 14/

Olmert og Kadima vant klart valget i 2006 på dette budskapet. Den jevne israeler hadde altså fremdeles tro på at tilbaketrekning var løsningen. Likud og Netanyahu gjorde et historisk dårlig valg på sin tøffere linje. 13/

Men denne gangen skulle Israel gjøre det unilateralt på sine premisser. Ehud Olmert som ledet Kadima, hadde som mantra at ikke bare skulle han gjennomføre Sharons plan om tilbaketrekning fra Gaza, han skulle også trekke Israel ut av mesteparten av Vestbredden. 12/

Men: Den jevne israeler hadde ikke gitt opp ideen om at fred kunne sikres ved tilbaketrekning. Partiet Kadima, som var et utskudd fra Likud, ble formet med et budskap om at tilbaketrekning var det som skulle gi Israel sikkerhet. 11/

Dette var selvsagt en lissepasning til Likud og Sharon. Sharon vant fullstendig overlegent statsministervalget i februar 2001. Valgdeltakelsen i dette valget har aldri vært lavere, og venstresiden fremsto resignert. Sharon vant også valget til Knesset to år senere klart. 10/

De hadde kanskje den mest venstreorienterte regjeringen i israelsk historie, som var villig til å gå lenger enn noen annen regjering tidligere for å oppnå fred. Samtidig hadde det aldri vært mer frykt og lidelse på israelsk side enn i denne perioden. 9/

Samtidig ga heller ikke israelsk tilbaketrekning fra Libanon i mai 2000 fred i nord. Tvert om førte det til at Hizbollah etablerte seg, i strid med avtalene, og i oktober ble tre soldater kidnappet og drept. For den jevne israeler er det umulig å forstå hvorfor dette skjedde. 8/