Simen E. Sørensen

Et siste eksempel jeg tror underbygger tolkningen min er hvor mye som er forandret i sluttscenen sett til sammenligning med hvor lite han var villig til å endre for å hjelpe den amerikanske Hollywood-stjernen å levere. Filmen MÅTTE være i Norge, de andre skuespillerne norske, huset, hårfargen, etc.

Jeg fikk den viben to ganger i filmen:
Når Reinsve i affekt plutselig gikk hjem, smeller igjen døra og begynner å gråte. «Hmmm rart lys, dette er på teateret». Så igjen på slutten når Reinsve lukker døren bak seg og skal klatre opp på stolen.

Det føles for gjennomtenkt til å være tilfeldig

Og det er nettopp fordi alt er så jævla perfekt filmatisert gjennom hele filmen jeg føler at de uperfekte scenene er med overlegg. Når det plutselig er skarpt studiolys og «noe» føles feil tenker jeg de vet hva de driver med

Men det kan godt hende jeg gir tvilen litt mye til gode her. Det kan godt hende Trier er akkurat så svulstig og selvforherligende som Ellefsen beskriver, men det er i allefall disse uperfekte øyeblikkene midt oppi alt det ellers helt perfekte som forhøyer disse filmene for meg.

Men så klarte han å oppnå det egentlige målet, å komme nærmere dem (på ekte denne gangen med hans siste film, ikke noe nytt prosjekt etterpå), og da ble ikke visjonene like viktige for han, så han ga slipp på huset og det andre han trodde var så viktig.

Jeg følte også at sluttscenen underleverte på visjonen han beskrev til Elle Fanning tidligere i filmen, men som sagt fikk jeg en følelse av at dette var litt av poenget. Alt av visjoner var liksom knytt opp i en stor ball av følelsesmessige forventninger fordi han ville forklare seg til døtrene, ->

Min opplevelse er 100% avhengig av skuespillerprestasjonene og foto, så jeg forstår at hvis man ikke gripes av begge disse vil manuset også kollapse.

Få norske filmer klarer å få en samtale til å høres ut som noe ekte mennesker kunne sagt, men i disse filmene er dialogen akkurat upresis nok til at jeg kan tro på den. Man ser at karakterene prøver å si mer enn de evner. Det er jo sånn de fleste av oss formulerer oss når vi er triste eller krangler

Jeg tror man er nødt til å godta, og like, alt det visuelt vakre for å få glede av de litt mundane og hverdagsfilosofiske dialogene, men det er disse dialogene JT gjør best etter mitt syn.

Jeg kan forstå «skolestil» kritikken, og så at Ellefsen i MB kritiserer mye av det samme (for lite genialitet i dialogene), men for meg er det egentlig her JT‘s filmer skinner. De klarer å få helt vanlig hverdagsprat, som helt vanlige folk har, til å fremstå gripende og vakkert.

Så da vant han vel da. Men ingenting ble helt slik han hadde tenkt. Han måtte gi slipp på de idéene han følte så sterkt for. Å spille inn i huset, at handlingen utspilte seg i tidsepoken rundt hans barndom, osv.

Og det er her jeg føler hyllesten til kunsten kommer inn. Resultatet er uansett det han ønsket: de forstår hverandre bedre, selv om hun tolker kunsten annerledes enn han hadde planlagt.

Han gir moren skylden for alle sine problemer. Akkurat som Reinsves karakter gir faren skylden for sine.

Når Reinsve til slutt føler seg så truffet av manuset er det fordi hun ser seg selv i det og ikke faren - slik jeg tolker det at han egentlig ønsket.

Når han etter hvert føler et behov for å forklare oppførselen sin til døtrene tyr han til den eneste måten han kjenner: filmen. Jeg opplever at han skriver et manus om sin egen depresjon og prøver å forklare døtrene at «om jeg ikke hadde rømt, ville jeg lidd samme skjebne som min mor»

For øvrig enig i at denne scenen føles som en nøkkel til hele fortellingen. Stellan er en deprimert mann som gjemmer seg i arbeidet, og når ett prosjekt er over må han distrahere seg selv med det neste. Grave seg ned og fraskrive seg alt følelsesmessig ansvar. Slik moren hans gjorde med han.

Vi får vel se nettopp den dynamikken reflektert i forholdet han har til Agnes sin sønn. Kjærlig og varm lek med mobilkamera og filmtriks før det snart viser seg at han gjerne vil ha med barnebarnet i filmen sin

(Fikk endelig dratt meg på kino i helgen, så jeg måtte grave litt i denne gamle tråden)

casually pentesting the Louvre... it sure looks like they need to clean at least one security sensor

(This is 5 days after the robbery btw)

as a condition of funding, we were asked to affirm that we wouldn’t undertake any diversity, equity, and inclusion work, whether or not we used the government funds to do so. The PSF simply couldn’t agree to that statement,

The official home of the Python Programming Language

TLDR; The PSF has made the decision to put our community and our shared diversity, equity, and inclusion values ahead of seeking $1.5M in new revenue. Please read and share. pyfound.blogspot.com/2025/10/NSF-...
🧵

Da er valgresultatene inne, og det blir mer og mer åpenbart at Høyre befinner seg i en aldri så liten Geelmuyden krise 🤭

Awesome to see someone picking up the ferrofluid mantle 🤩 great solutions and progress shown in this project

Jeg er 194 og tenker jeg kunne vært attraktiv hvis jeg bare var 170 år yngere

Det resonnementet ble litt baklengs. Det jeg mente var at godt skrevne karakterer alltid vil ha litt tvetydighet man kan klamre seg fast til. Ikke fordi forfatterne ønsker det så klart, men fordi de bygger en hel verden og forer detaljer med spade fremfor teskje.

Det virker dessverre som om de folka har funnet sitt halmstrå i Syril - og forsvarer han som en slags uskyldig brikke/helt.

Men det er kanskje bare baksiden av en utrolig godt skrevet karakter? At det er mulig å speile sine egne holdninger i hvert lille snev av tvetydighet 🙄

Yeah, what in the product placement was that? 😂

You have a lot to look forward to!

Andor. So good.

Ellie and Elliot imply the existence of Elliotto 🧐

Is the US trade war affecting your business? Have you received emails, watched videos, read social media posts from manufacturers & suppliers explaining how the tariffs are affecting them? Share them! More info:
tariffsarebullshit.com

This was meant to be a joke, but here we are 🚰