Rose Teigen-Fagerheim

En gang var jeg på et frokostseminar uten kaffe og jeg har ikke vært den samme siden.

Idag informerte jobbprinteren meg om at den hadde en pause "i påvente av ressurser". Jeg føler meg sett av printeren, send hjelp.

Så her er min bønn til alle kvinner som føler seg små uka før 8.mars: Ikke skam deg en centimeter over å gjøre noe du er flink til mens du har det bra selv, om det står i avisa at det er en trussel mot selve Kulturen. At noen føler seg truet av det betyr at det er viktig å skru opp volumet.

Klassekampen-artikkelen var et gufs fra fortiden, og det handler fortsatt om å jekke kvinner ned, at vi ikke skal tro at vi er noe og at vi er en trussel mot det etablerte samtidig som vi er ubetydelige. Håpet er at vi skal skamme oss bort fra offentligheten.

Folk bryr seg om hva kvinner mener. Det selger bøker. Ingen av oss prøvde å utkonkurrere litteraturkritikere eller ønsket at kulturjournalistikken skulle strupes. Men vi ble stadig vekk fremstilt som en fiende av kulturen, likevel.

Og det tror jeg er veldig provoserende, og det handler om kjønn, om at vi nektet å roe oss ned og at vi hadde innflytelse. Om vi ikke hadde hatt det, så hadde ikke Morgenbladet frådet. Og det var ekko av det jeg hørte i Klassekampen idag.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvor provoserende det som regel er når kvinner har en hobby som de har det gøy med og er flinke til, og som får mye positiv oppmerksomhet. Jeg levde på studiestøtte, men fikk gratis bøker før alle andre! Jeg fikk skrive fritt! Jeg ville bare imponere andre damer!

Mange var høyt utdanna kvinner som skrev reflektert, nyansert og morsomt om hobbyen sin. Hver gang en avis skrev om oss, var det for å latterliggjøre oss. Vi skulle ikke tro vi var noe. Vi skulle jekkes ned noen par hakk.

Diskursen var sånn her: Bokbloggere, som nesten utelukkende var kvinner, var nyttige idioter for å selge dårlige bøker, vi visste ikke hva vi pratet om og var ubetydelige samtidig som Bernhard Ellefsen var konstant irritert på oss i en femårsperiode fordi vi var en trussel mot Ekte Kunst.

Da jeg blogget om bøker (RIP Bokmerker) gjorde jeg det fordi jeg syntes det var gøy. Her kan jeg smette inn at jeg har studert litteratur på universitetet, så her er det ikke noe i veien med fagkompetansen. Men på internett var jeg en lesehest som likte å snakke om bøker.

Verden brenner, men Klassekampen har blåst liv i feiden mellom litteraturkritikere og bokbloggere som om det var 2013. Og som eksbokblogger har jeg noen tanker. Spoiler: Det handler om kvinnehat. Men mer om det senere.

Kommer ikke over NRKs gladsak om en fyr som, selv om han eier leiligheten sin i Oslo, må bo i et telt i skogen for det er det han har råd til. Det er nesten en toroms! Har noen en boligpolitikk til overs som vi kan få i byen?

En foreleser sa en gang at når journalister ringte ham for å spørre om han visste om noen som kunne stille til debatt eller intervju, så sa han alltid at han kunne. Mer av den energien, damer.

Hehe, blir nok ullgenser over valgvakekjolen.

Heia, heia! Det ene øyet mitt hovnet opp mot slutten av masteren, men det er verdt å holde ut.

Jeg har aldri fått bruk for artiklene som lærte kvinner å style antrekk så man kunne gå fra morgen til kveld, men jeg vil gjerne ha en guide for hvordan jeg skal kle meg på kvinnedagen. Jeg trenger noe til plakatverksted, tog; både stillestående og i aktivitet, og fest.

Og det er den avmakten jeg føler nå, at jeg skal være 20 år for alltid i seminarrommet med dem, uten svar på det de lurer på og sakte forstå hvor meningsløst det er, det de var med på og som vi gjør igjen og igjen.

De studerte statsvitenskap for å skjønne hva de hadde vært med på, og jeg husker at jeg tenkte at det var litt sent. Og at det ikke fantes et emne i statsvitenskap som kunne gi dem svarer på hvorfor de reiste, hvorfor de kom tilbake og hvorfor vi var der i utgangspunktet.

Ordet er ikke "triggende", men det er den følelsen av å høre på veteranene jeg studerte sammen med i ca 2009 snakke om hvor meningsløst det var og hvor lite de egentlig forstod, da de var 22, i Midtøsten og kjempet en evighetskrig av, i beste fall, uklare grunner.

Jeg har gått hele dagen med en følelse jeg ikke helt greier å sette ord på helt til jeg så en video av en politiske kommentator på ca min alder. Hun snakker om at det er en følelse av avmakt, og at ingenting forandrer seg og alt forblir det samme, og nå er vi igang i Midtøsten igjen.

Overhørt:
En mann og dame snakker sammen om karrieremuligheter.
Han: Du må bli forfatter!
Hun: Hva skal jeg skrive om?
Han: Jeg vet ikke, sånne damegreier? Mensen?
Hun: Jeg skal skrive om mensen?!
Han: Ja, skriv om hvordan det er å være å en moderne kvinne. Hvor jævlig det er på Tinder og sånn.

Jeg håper for oss alle, at gang nummer to i tingretten for å forsvare en kompis tiltalt for voldtekt utløser selvransakelse, ikke offentlig krangling med en VG-journalist.

Det er derfor det kan virke umulig å overtale noen til å dra fra en kjæreste som slår, fordi hjernen slår seg av, fysiologisk sett. Gi pusterom der vennen din ikke er i fare, og gi hjernen en sjanse til å tenke frem i tid. Og vær der, med bag og planer og det hele, når vennen din er klar.

Når noen står i en krise, blokkerer hjernen bokstavelig talt nervebanene som er ansvarlig for langtidsplanlegging fordi ressursene må brukes på å greie seg gjennom dagen. Det gjør det vanskelig å forlate en voldelig partner.

Det høres kanskje banalt ut, men noe viktig du kan gjøre for noen som er i et voldelig forhold er å tilby praktisk hjelp til å komme ut. Kan de ha en bag hos deg? Ekstra av en medisin de bruker og cash? Bli med på visning! Fjern det praktiske fra ligningen. Vær klar når de bestemmer seg for å dra.

Ærede rett:

Et vitne har angivelig sett min klient myrde sin kone, men her har jeg ti vitner som kjenner min klient som en kjernekar!

Jeg synes faktisk det er 100% uinteressant om kompisene hans ikke er redde for ham og synes han er en fin fyr, men jeg skjønner godt hvorfor advokatens hans synes det er viktig.

Jeg synes det er viktig å ha noen småirritasjoner som gir meg bensin til å putre fremover.

Googlet det nå og skal altså ikke kjøpe det på ebay.

Et stort mysterium i mitt liv er hvordan jeg både kan ha egne penger og mangle lavalampe, noe jeg sverget på som barn at jeg skulle få når jeg ble voksen (fremsatt som trussel mot mine omgivelser).