Jeg vet ikke om man lærer det i terapi, men jeg har lært meg at man kan være et liten detektiv i sine egne tanker. Feks om hodet sier at alle tenker x om deg, så kan du starte en etterforskning. Hva slags bevis taler for? Finnes det et åsted? Vitner? Ville det holdt i retten? Game changer.
❤️
Jeg, et velorganisert menneske, skriver påminnelser til meg selv i kalenderen om ting jeg må huske å gjøre. Slik slipper andre å purre på meg og alt går som det skal. Så nå har jeg for noen uker siden skrevet at jeg må huske å purre, men på hvem? På hva?
Henger sammen med at jeg må ta kollektivt for å komme til biltema, mens i sentrum er det tre. CO-triangelet, om du vil.
Er selvsagt fra Livets Butikk, Clas Ohlson.
Jeg har bare lagret dette bildet på mobilen, sånn i tilfelle. Det er som pakken med paracet jeg har i veska. Det føles ut som jeg kommer til å få brukt for det.
Det er i sannhet et modig valg.
The future statsvitere want! Jeg skrev semesteroppgave om det og så lyset, og jeg tror vi alle skal være glade for at jeg ikke satt i en vedtektskomité på det tidspunktet.
Nei, da må man planlegge godt og beregne god tid, og sette av halve lm på debatt om forretningsorden.
Dette og henvisningen på facebook til Maktutredningen fra 2003 gjør at jeg mistenker statsvitenskapelig påvirkning, nærmere bestemt første året, og dette må vi som samfunn slå hardt ned på.
En kuriositet ved RUs ikke-innstilling er at de vil bruke Single Transferable Vote under landsmøtet, et valgsystem elsket av statsvitere men som kun brukes i tre land fordi det er veldig komplisert. Jeg ønsker RU lykke til med kombinasjonen av anarki og det vanskeligste valgsystemet på kloden.
Ingen slagord, bare dårlige idéer.
Tiden er en flat sirkel og det vet jeg fordi jeg fikk forklart en referanse til Irak-krigen av en som, i motsetning til meg, er for ung til huske den krigen.
Helt urelatert så må jeg nå style håret mitt annerledes enn før fordi grått hår har en annen struktur.
I anledning 8.mars og linkedin- sjekkediskurs, vil jeg bare si at det verste med å få uønsket oppmerksomhet i innboks der var å bli sett på som noen som alltid er tilgjengelig uansett hva jeg selv ønsket.
Vanskelig å si hva jeg gleder meg mest til på kvinnedagen, men det pleier å være deilig å skrike i toget. Ett av de få stedene jeg greier å være sint uten å gråte, 10/10.
En gang var jeg på et frokostseminar uten kaffe og jeg har ikke vært den samme siden.
Idag informerte jobbprinteren meg om at den hadde en pause "i påvente av ressurser". Jeg føler meg sett av printeren, send hjelp.
Så her er min bønn til alle kvinner som føler seg små uka før 8.mars: Ikke skam deg en centimeter over å gjøre noe du er flink til mens du har det bra selv, om det står i avisa at det er en trussel mot selve Kulturen. At noen føler seg truet av det betyr at det er viktig å skru opp volumet.
Klassekampen-artikkelen var et gufs fra fortiden, og det handler fortsatt om å jekke kvinner ned, at vi ikke skal tro at vi er noe og at vi er en trussel mot det etablerte samtidig som vi er ubetydelige. Håpet er at vi skal skamme oss bort fra offentligheten.
Folk bryr seg om hva kvinner mener. Det selger bøker. Ingen av oss prøvde å utkonkurrere litteraturkritikere eller ønsket at kulturjournalistikken skulle strupes. Men vi ble stadig vekk fremstilt som en fiende av kulturen, likevel.
Og det tror jeg er veldig provoserende, og det handler om kjønn, om at vi nektet å roe oss ned og at vi hadde innflytelse. Om vi ikke hadde hatt det, så hadde ikke Morgenbladet frådet. Og det var ekko av det jeg hørte i Klassekampen idag.
I ettertid har jeg tenkt mye på hvor provoserende det som regel er når kvinner har en hobby som de har det gøy med og er flinke til, og som får mye positiv oppmerksomhet. Jeg levde på studiestøtte, men fikk gratis bøker før alle andre! Jeg fikk skrive fritt! Jeg ville bare imponere andre damer!
Mange var høyt utdanna kvinner som skrev reflektert, nyansert og morsomt om hobbyen sin. Hver gang en avis skrev om oss, var det for å latterliggjøre oss. Vi skulle ikke tro vi var noe. Vi skulle jekkes ned noen par hakk.
Diskursen var sånn her: Bokbloggere, som nesten utelukkende var kvinner, var nyttige idioter for å selge dårlige bøker, vi visste ikke hva vi pratet om og var ubetydelige samtidig som Bernhard Ellefsen var konstant irritert på oss i en femårsperiode fordi vi var en trussel mot Ekte Kunst.
Da jeg blogget om bøker (RIP Bokmerker) gjorde jeg det fordi jeg syntes det var gøy. Her kan jeg smette inn at jeg har studert litteratur på universitetet, så her er det ikke noe i veien med fagkompetansen. Men på internett var jeg en lesehest som likte å snakke om bøker.
Verden brenner, men Klassekampen har blåst liv i feiden mellom litteraturkritikere og bokbloggere som om det var 2013. Og som eksbokblogger har jeg noen tanker. Spoiler: Det handler om kvinnehat. Men mer om det senere.
Kommer ikke over NRKs gladsak om en fyr som, selv om han eier leiligheten sin i Oslo, må bo i et telt i skogen for det er det han har råd til. Det er nesten en toroms! Har noen en boligpolitikk til overs som vi kan få i byen?
En foreleser sa en gang at når journalister ringte ham for å spørre om han visste om noen som kunne stille til debatt eller intervju, så sa han alltid at han kunne. Mer av den energien, damer.
Hehe, blir nok ullgenser over valgvakekjolen.
Heia, heia! Det ene øyet mitt hovnet opp mot slutten av masteren, men det er verdt å holde ut.
